Denne utredningen ønsker å gi svar på hvordan styringsmekanismer kan skape økonomiske gevinster og redusere sannsynligheten for opportunistisk atferd i Norwegian og Sterlings allianse. Herunder hvordan selskapene kan påvirke hverandre til et gjensidig samarbeid som realiserer potensielle gevinster i relasjonen.For å kunne belyse problemstillinger rundt gjensidig samarbeid på en best mulig måte er det teoretiske rammeverket bygget opp av perspektiver fra forskjellige fagfelt. Mens Porters rammeverk vektlegger høyere profitt og markedsmakt som motiver for samarbeid, understreker transaksjonskostnadsteori at samarbeid må styres ut fra effektivitetsfremmende- og kostnadsreduserende hensyn. Spillteori fanger opp det dynamiske aspektet som Porters rammeverk og transaksjonskostnadsteori mangler, og viser sammen med ulike styringsmekanismer hvordan gjensidig samarbeid kan oppnås.Da Norwegian og Sterling lanserte sitt samarbeid 23. november 2004 var avtalen ment som en kommersiell allianse uten relasjonsspesifikke investeringer, og skulle omfatte 13 av selskapenes ruter. Motivet var økt tilbud og reduserte driftskostnader gjennom økt kapasitetsutnyttelse. Partene ønsket ikke å utvikle en felles merkevare, og alle støtteaktiviteter skulle fortsatt utføres av hvert enkelt flyselskap. Innenfor rutesamarbeidet skulle selskapene kjøpe seter av hverandre basert på selvkost, og således konkurrere på pris om de samme kundene innenfor det samme geografiske markedet.Analyser basert på dybdeintervjuer, observasjoner og sekundærdata, avdekker flere av de forutsette muligheter og trusler. Den forvirring som ble skapt omkring samarbeidet på ruten Oslo – Paris antyder for eksempel en ”fangens dilemma”-situasjon der Sterling tjente penger som konkurrent, og samtidig høstet fordeler som alliansepartner. På den annen side viser analysen av markedet at lønnsomhetsstrukturen reduserer sannsynligheten for opportunistisk atferd i alliansen. Et mindre marked med færre aktører innebærer mindre gevinster ved ensidige avvik, og skaper en mer fordelaktig lønnsomhetsstruktur ettersom den relative forskjell i fortjeneste mellom gjensidig samarbeid og ensidig avvik reduseres.I tråd med utredningens syntese vil fraværet av relasjonsspesifikke investeringer kreve at alliansens transaksjonskostnader holdes på et lavest mulig nivå. Et eventuelt3innkjøpssamarbeidet bør i hvert fall være basert på grundige kalkulasjoner. Stiger transaksjonskostnadene relativt mer enn gevinstene vil de andre styringsmekanismenes mulighet til å oppnå et gjensidig samarbeid bli begrenset. Med andre ord; når fortjenesten fra alliansen blir tilstrekkelig lav, vil verken signaler, handlingsregler eller uformelle forsikringer være nok til å forhindre opportunistisk atferd. Resultatet blir at Norwegian og Sterling mister tilgangen til en komplementær flyflåte, og må kjøpe disse flyene gjennom tradisjonelle markedstransaksjoner.Videre kan Norwegians skreddersydde it-system fungere som en formell forsikring og skape økonomiske gevinster ved at samarbeidet framstår som en strategisk allianse der selskapene hjelper hverandres kunder. Ikke minst kan uformelle forsikringer skape gevinster gjennom økt fleksibilitet og reduserte transaksjonskostnader fra sterkere relasjoner og tillit. Fraværet av relasjonsspesifikke investeringer gjør derimot at utgangsbarrierene er lave, og er med på å prege usikkerheten i alliansen. Det bør derfor også etableres en formalisert kontakt som sikrer kontroll og oppfølging med lønnsomhetsberegningene på en bedre måte enn i dag.Usikkerhet omkring Sterlings nye eiere, og den manglende tilliten som ble kommunisert under intervjuene, bør uansett lede til at Norwegian søker strengere kontroll over alliansens fremtidige utvikling med formelle forsikringer av en eller annen form. Ettersom Norwegian nå har opparbeidet seg en kapasitet på 20 fly kan det imidlertid tenkes at selskapet ønsker å kontrahere større flytyper for å redusere egne variable kostnader. For å sikre at dette blir en ”allianse for fremtiden” må derfor styringsmekanismene være sterke nok til å forhindre at samarbeidet blir et læringskappløp mot lavest mulig driftskostnader ved høy kapasitetsutnyttelse. Det er derfor under alle omstendigheter, og ved alle anledninger, viktig at selskapene diskuterer alliansens videre fremtid.
展开▼
