Etter ti års erfaring som høgskolelærer i grunn- og videreutdanning for sykepleiere har jeg erfart at studenter synes det er vanskelig å reflektere over situasjoner fra praksis både muntlig og skriftlig. Med utgangspunk i dette ble jeg nysgjerrig og ønsket å se nærmere på hvordan sykepleierstudentene opplever at refleksjon muntlig og skriftlig kan bidra til læring. Jeg tok utgangspunkt i et av de skriftlige verktøyene som brukes for å fremme refleksjon ved sykepleierutdanningen – nemlig situasjonsrapport. Situasjonsrapporten er ment som et hjelpemiddel for studentenes læring, hvor de reflekterer skriftlig og muntlig over situasjoner fra egen praksis.I studien har jeg brukt en kvalitativ tilnærming for å kunne gå i dybden på et mindre utvalg informanter. Jeg har intervjuet 6 sykepleierstudenter som var i 3.studieår. De var i alderen 25-30 år. Et av hovedmomentene som kommer frem i mitt materiale, er at flere av informantene synes det er vanskelig og utfordrende å integrere teori og praksis. Flere så ikke læringsverdien i det å skrive en situasjonsbeskrivelse fra praksis, som de kunne underbygge med relevant teori. De syntes at skrivingen tok alt for mye tid, og at fokuset ble fjernet fra praksis. Ut fra mitt materiale kan det se ut som at det er både positive og negative erfaringer i forhold til muntlig og skriftlig refleksjon. Flere av informantene syntes det er verdifullt å diskutere og reflektere fag. Dette ga de muligheten til å ”lufte” ting som opptok dem der og da. Andre synes det var bedre å formulere en skriftlig tekst individuelt.Flere av mine informanter innrømmet etter endt intervjusekvens, at de hadde kommet inn til intervjuet med en negativ holdning til det å skrive situasjonsrapport. Underveis hadde de endret oppfatning og kunne bedre se læringsutbytte av muntlig og skriftlig refleksjon. Bevisstgjøringen som har skjedd med studentene, viser nytten i det å reflektere skriftlig og muntlig, er noe som tar tid og må læres.
展开▼
