Hvorfor er det ingen private eiendomsinvestorer som eier en Bobog skeletonbane? - Lønnsomhet av OL - anleggene etter Lillehammer 1994

摘要

Et OL-arrangement må nødvendigvis bli sponset og finansiert fra privat og/eller statlig hold, og enstor del av totalkostnaden til de to tidligere norske OL-arrangementene har blitt bekostet av detoffentlige. Det var etter 1994 fullt fokus på gjenbruk av anleggene etter Lillehammer OL, men deter ikke utarbeidet noen helhetlig bedriftsøkonomiske lønnsomhetsvurderinger av disseinvesteringene. Denne oppgaven har derfor som formål å bidra til økt kunnskap rundt lønnsomhetenav disse anleggene. Det er benyttet et casestudie av de tre kommunale foretakene LillehammerOlympiapark AS, Hamar Olympiske Anlegg AS og Gjøvik Olympiske Anlegg AS. Målsettingen erå systematisere de økonomiske erfaringene fra Lillehammer slik at man ved neste vurdering av etOL i Norge har et større beslutningsgrunnlag.Problemstillingen som er formulert er ”Hvor lønnsomt vil det være for en kommunaleiendomsinvestor å eie og drifte et OL bygg?” Oppgaven er begrenset til å omfatte debedriftsøkonomiske vurderinger en eiendomsinvestor foretar, så de samfunnsøkonomiske ogsamfunnsmessige fordelene er ikke blitt vurdert. Det er blitt foretatt kvantitativ analyse av tilsammen 63 årsregnskap fra 1994 til og med 2014 og foretatt kvalitative intervjuer med tre dagligelederne fra drift- og eierorganisasjonene.Det er mye teori og fagstoff rundt slike ”mega arrangement” som olympiske leker ogverdensmesterskap. Slike arrangement har stor regional effekt siden det skaper storinvesteringsbehov og –vilje før arrangementet og det skaper nye aktiviteter etter arrangementet. Deter derimot mye forskning som viser at det er selve arrangørene som ender opp med brorparten avfordelene, mens det er de offentlige myndigheter som oftest må ta den største kostnaden.Etterbruken av slike anlegg har også ofte vist seg å være liten i flere undersøkelser. Når det kommertil vurdering av lønnsomhet er det benyttet økonomisk teori og ulike begreper somkontantstrømanalyse, internrente, nåverdier og tilbakebetalingstid. Disse har vært viktig for å kunnevurdere de ulike anlegg etter OL ´94. I tillegg er det brukt modeller fra eiendomsfagene og facilitiesmanagement som forklarer rollen til eiendomsutvikler, -investor og –forvalter. Grunnet denøkonomiske vinklingen mot eiendomsinvestor et det benyttet en del figurer og modeller fraeiendomsbransjen, som for eksempel livssykluskostnader, ansvarsforholdet i en bygning oginndelingen av eierkostnader og felleskostnader. Basert på oppgavens drøfting, delvis gjengitt i modellen nedenfor, er kontantstrømmen av driftensom et OL-anlegg genererer i de tre tilfellene negative eller tilnærmet lik null. Det kommer ogsåfrem at de tre har mottatt ulike offentlig tilskudd og at dette også påvirker hvor høye kostnader manhar per innbygger i kommunen.Hvor lønnsomt en eiendomsinvestering til slutt blir, avhenger blant annet av inngangsverdien ogrestverdien på anleggene som kommunene eier. Kommunene har overtatt eiendommene til lavebokførte verdier og det er beregnet at anleggene i Lillehammer burde være verdt kr 400 millioner,Hamar kr 430 millioner og Gjøvik kr 190 millioner for at en eiendomsinvestor skal få en forsvarligavkastning. Andre viktige økonomiske faktorer er om kommunene eller statlige myndigheter dekkerde mottatte tilskudd i perioden. Det er store årlige forskjeller om anlegget finansieres avkommunale eller statlige myndigheter, og selv om anlegget mottas tilnærmet kostnadsfritt er detårlige driftskostnader som må dekkes. Det er i oppgaven beregnet at årlige kostnaden påunderskudd og tilskudd er mellom 1,4 % og 3,6% av investeringen, og 10% dersom nedbetalingenav investeringen skal medregnes. Disse årlige kostnadene må en kommunal eiendomsinvestorvurdere når nye investeringer i idrettsanlegg skal gjennomføres.I intervjuene har det kommet frem at den store kostnadsdriveren er lønnskostnader og strøm. Det erderimot påvist i regnskapsanalysen at de største investeringer og oppgraderinger er i de anleggenesom ønsker å arrangere store internasjonale stevner. Det er bare anleggene i Lillehammer og Hamarsom har denne satsningen og det ble forklart at nye kravspesifikasjoner fra arrangørene er en storkostnadsdriver på investeringssiden.Siden etterbruksfondet på kr 345 millioner ble tomt i 2014 så må det ny finansiering på plass. Skaldet i hele tatt være økonomisk interessant for en kommunal eiendomsinvestor å eie et idrettsanlegg er denne avhengig av statlige overføringer. Dersom kommune selv skulle dekke alle tilskudd oversine budsjetter ville dette utgjort en stor kostnadspost, og en privat aktør ville vært konkurs dersomeierne ikke årlig bidro med nye tilskudd av frisk kapital. Om denne støtten blir fordelt årlig tilorganisasjonene eller utbetalt i en større sum, vurderer denne oppgaven det til at årlig utbetaling avtilskudd er å foretrekke. Store tilgjengelige midler på konto kan forårsake en drift som over tid kanføre til høyere kostnader som det vil være vanskelig å redusere senere.I Oslo skal det i 2015 opprettes et eget kommunalt foretak som skal ha ansvar for alle kultur- ogidrettsbygg. I OL ´94 - kommunene burde det utredes om ansvarsfordelingen av drift ogvedlikehold av alle anlegg burde plasseres i et fellesselskap som tenker helhetlig rundt dekommende store oppgraderingsbehov. Da unngår man sannsynligvis i større grad å bli forfordelt omde samme midlene. Dette vil nok ikke skape noe ren lønnsomhet, men det vil nok gi bedrebedriftsøkonomi på lang sikt fordi man får en helprofesjonell organisasjon som har som enestemandat å passe på arven etter OL på Lillehammer. Idrettsanlegg kan sammenlignes med et avansertprosessanlegg, derfor burde en egen organisasjon med eget budsjett separat fra idretten settes av tiloppgradering og vedlikehold.