Ved å vise til UNESCOs definasjon av immateriell kulturarv vil jeg påstå at graffiti må defineres som dette. Gjennom å se på det særegne uttrykket som har vært tro til sin tradisjon opp gjennom historien, vil jeg vise at graffiti må behandles på lik linje som annen tradisjonskunst og dermed også som en immateriell kulturarv. Konsekvensen av dette er at både stat og kommune bør revudere sin politikk rundt hådnteringen av denne kunstformen. Mye av den misforståtte oppfatningen av graffiti skyldes negativiteten den fikk, og fremdeles får, av media og politikere. Ved at graffiti får status som imateriell kultruarv gjør at dette må endres. Ved å se på historien til graffiti vil man også se at denne kunstformen er lite bevart og dokumentert, både i et pedagogisk og kunsthistorisk perspektiv. Noe som gjør at denne kunstformen er i ferd med å forsvinne i et dokumentasjons og bevaringsverdig perspektiv.
展开▼
