En analyse av hvordan etterkrigstiden Norge konstruerte sannheten om kommunistene og hvilke muligheter og begrensninger denne sannheten skapte for neste generasjons selvutfoldelse og selvbilde

摘要

Denne masteroppgaven i sosialt arbeid er i sin helhet kvalitativ, og belyses fra to sider. I den første delen har jeg valgt analyse av tekst som studiets metodiske innfallsvinkel. Her har jeg foretatt en kritisk nærlesing av Kråkerøyatalen. Dette er en tale holdt av tidligere statsminister i Norge, Einar Gerhardsen, den 29.februar 1948. Jeg har satt denne talen i sentrum for min historiske studie fordi den satte i gang en ny forståelse av kommunistene, og som etter hvert ble til majoritetens sannhetsforståelse. Den teoretiske rammen for analysen er Foucaults begreper om diskurs og utelukkelser. I studiets andre del har jeg intervjuet 2. generasjons kommunister for å belyse hvordan det er å vokse opp under en slik majoritetsforståelse. I denne andre delen er Bourdieus begreper om habitus og symbolsk makt valgt som analytisk rammeverk. Formålet med analysen er å synliggjøre hvilke muligheter og begrensninger etterkrigstidens samfunnsmessige, historiske og politiske prosess skapte for mine informanters selvforståelse og selvutfoldelse. Analysen viser at det i etterkrigstiden ble etablert en sannhetsforståelse av kommunistene som samfunnets forrædere, og at denne sannheten i ulik grad har påført mine informanter psykiske og sosiale omkostninger. Informantene har på tross av dette vært aktive i sin søken etter motmaktsstrategier for å gjøre den situasjonen de til daglig står i levelig og forståelig for seg selv. Denne motmakten kommer til utrykk i informantenes fortellinger som: Motfortellinger, åpenhet, en trassig insistering på å ha hatt rett, samt taushet. Gjennom disse strategiene forsøker informantene å omkode, skjule og utelate elementer med kommunistisk betydning i deres liv, til elementer uten kommunistisk betydning. De har i midlertidig bare delvis klart å maskere sin bakgrunn. Dette synliggjøres i fortellingene ved at de hele tiden pendler mellom det å forstå seg selv som inkludert eller ekskludert fra samfunnet. Flertallet av informantenes motmaktsstrategier har likevel ført til at de på ulikt vis har kunnet forholde seg til fortiden på en adekvat og forståelig måte. Dette sett i motsetning til mindretallets tause strategi, som har forsterket følelsen av skyld og skam og satt seg i kroppene deres i form av en mindreverdighetsfølelse.Min analyse viser at informantenes ulike motmaktsstrategier henger sammen med familiens tilgang til økonomisk, kulturell og sosial kapital, og dermed også til deres posisjon i det samfunnsmessige hierarkiet.