Bilder av barn og straff : karakteristikker av unge lovbrytere i avisreportasjer på 1970-tallet og i dag

摘要

Siktemålet med denne oppgave er å stille spørsmålstegn ved, samt diskutere hvordan vikonstruerer, legger mening i og kategoriserer fenomenet barn og straff. For å studere dette viljeg analysere avisreportasjer fra to perioder, ett empirisett er hentet fra 1970-tallet og ett er fra2000-tallet. Avistekster kan være nyttige innganger til forståelser da media er med på å speileog reprodusere ulike oppfatninger i samfunnet. Studiens hovedmål er å undersøke ulikekarakteristikker som opptrer i reportasjene, samt å løfte fram underkommuniserte forståelserav barn, kriminalitet og straff i empirien fra de to periodene.Den teoretiske rammen som er lagt rundt studien er Foucaults teorier om disiplinering ogstraff. Denne forståelsen knyttes opp mot straffens formål i Norge i dag og mot ulikeforståelser av barn, barndom og alder. Dette gjøres for å knytte Foucaults generelle teori omstraff opp mot den norske konteksten og mot barn som egen gruppe. Oppgaven er avkvalitativ karakter og er metodisk forankret i narrativ tekstanalyse. Empirisettet består av firetekster fra 1970-tallet hvor vi følger karakteren ”Otto” over tid. På slutten av 2000-tallet harjeg valgt å analysere tre ulike portretter av kriminelle barn i fengsel. Her blir vi kjent med”Magnus”, ”Martin” og ”Torstein”.Analysen viser ulike forståelser av barn og straff i de to periodene. På 70-tallet skifter fokusmellom å være nyhetsformidling og en underholdningssak. Otto på 14 år karakteriseres viasine kriminelle handlinger. Han skrives ut av barndomskategorien og det blir legitimt medfengsling på grunn av hans rasjonalitet og med hensyn til samfunnsvern. Reportasjene franåtiden presenterer portretter av unge lovbrytere i 15-17 års alderen. I tekstene fokuserer detpå guttenes opplevelse av å sitte fengslet. Guttenes kriminelle handlinger og eventuelle ansvarsettes i bakgrunnen, mens deres uskyldighet i egenskap av å tilhøre barndomskategorien blirsatt i forgrunnen. I begge de to empirisettene synes det å være en uforenelighet mellom barnog kriminalitet. På 70-tallet blir strategien for å unngå ubehaget ved Ottos kriminalitet åskrive ham inn i rasjonaliteten og ut av barndomskategorien. I nåtiden synes strategien å væreat man fristiller subjektene fra deres kriminalitet og skriver de inn i barndommens uskyld ognaivitet.