Denne studien undersøker hvilke effekter reform- og rustningsprogrammene i de russiske væpnede styrker, i perioden 2008–2015, medfører for Norges evne til å avverge eller motstå et væpnet angrep.Utviklingen av russiske kapabiliteter studeres både i lys av de strategiske øvelsene, samt hvordan russisk operativ evne kommer til utrykk under de militære operasjonene i Ukraina og i Syria. Økningen i den russiske evnen til strategisk mobilitet, fellesoperasjoner, metodisk målbekjempning samt den høyere beredskapen, medfører blant annet betydelig kortere varslingstid ved eventuell russisk aggresjon overfor Norge. I den nåværende sikkerhetspolitiske situasjonen er varslingstiden kun dager eller timer.Dette medfører en dobbelt utfordring for det norske Forsvaret: Tiden til mobilisering og utgruppering av norske styrker er redusert, samtidig som nasjonen står overfor et stadig større spekter av trusler som må håndteres. Det knappe tidsperspektivet medfører også at det kan bli vanskelig for NATO å fremføre forsterkningsstyrker i tide, en forutsetning den norske sikkerhets- og forsvarspolitikken bygger på.Studien analyserer konsekvensene av denne utviklingen i lys av et scenariostudium som skisserer et russisk strategisk overfall mot Øst-Finnmark. I denne analysen drøftes styrkeforholdet mellom Russland, Norge og NATO-allierte i tid og rom, noe som gir grunnlag for å trekke konklusjoner om aktørenes muligheter og begrensninger i dette scenariet. Scenariet brukes for å vurdere Norge og NATOs evne til å avverge eller motstå et væpnet angrep mot denne delen av det norske territoriet.
展开▼
