Statens kvalitetssikringsordning og perverse insentiver : hvordan statens kvalitetssikringsordning motvirker perverse insentiver i offentlige investeringsprosjekter

摘要

Når man skal gi en gave så bør man forsikre seg om at det er noe mottaker har bruk for.Denne oppgaven vurderer fire caser med prosjekter der staten er den som part som bærerbrorparten av forpliktelsene, mens utfallet av prosjektet kommer en mindre gruppe til gode.Siden staten bærer forpliktelsene kan man betegne slike prosjekter som en gave, de sommottar gaven har ikke noen grunn til å være negative til gaven, tvert om kan de ha et ønskeom å få så mye som mulig ut av statens velvilje. Utfallet av dette kan da bli noe annet enn detsom var målet til staten. Når man lager insentiver som utilsiktet fører til at utfallet blir noeannet enn det man hadde tenkt ved å lage insentivet i utgangspunktet kalles dette et perverstinsentiv. Samtidig er det ofte flere mål, og ofte uklart hva som faktisk er målet. Oppgavenbenytter prinsipal-agent teori og en modell for offentlig oppgaveløsning for å vurdere caseneder utfallet har blitt, eller trolig hadde blitt, noe annet enn det som var intensjonen til staten.Oppgaven er utpreget kvalitativ og benytter dokumentstudier som metode. Om man ser påstaten som prinsipalen og de lokale som mottar ytelsen som agent er det to problemer som måløses, motivasjonsproblemet og informasjonsproblemet. Oppgaven vurderer hvordanprinsipalen har forsøkt å løse informasjonsproblemet ved å bruke statenskvalitetssikringsordning. Resultatene fra analysen av disse fire casene er atkvalitetssikringsordningen i stor grad løser informasjonsproblemet, men om de perverseinsentivene også finnes hos prinsipalen kan prosjekter som får et annen utfall enn det manhadde tenkt allikevel bli realisert.