Norge står i dag overfor tre større utfordringer relatert til miljøet, trafikksituasjonen, og helsetilstanden. Regjeringen har forpliktet seg til å redusere utslipp av klimagasser, og må tilrettelegge på flere fronter samtidig for å få til dette. Veitrafikken er høyere enn ønsket, og spesielt i byene ønsker en å gjøre tiltak for å redusere biltrafikk. Dette er både for å bedre trafikksituasjonen, men også for å forbedre lokalmiljøet som kan lide av både svevestøv, eksos, og støy. Helsemessig er det en utfordring at mange får for lite fysisk aktivitet. En av flere løsninger på alle disse utfordringene har vært å jobbe med å få flere over på sykkel. Bakker og dårlig vær kan likevel være et hinder for mange, og elsykkelen er kanskje en løsning her.I denne oppgaven søker jeg å forstå de tidlige brukerne av elsykkel ved å intervjue en gruppe brukere i Trondheimsområdet. Dette har jeg gjort ved å studere hvordan de har domestisert denne teknologien. Ved å undersøke hvordan brukerne selv forstår og bruker elsykkelen, fant jeg ut at den inngår som hovedtransportmiddelet til hverdagsreisene; jobbpendling, ærender, og lignende. Denne praksisen med å bruke elsykkelen er både miljøvennlig, reduserer motorisert trafikk, og er helsefremmende.Meningen informantene tilskriver elsykkelen er at den kombinerer frihet, komfort og fleksibilitet. De føler de slipper å stresse, og at de kan være uavhengige av både bil og buss. De synes også den er komfortabel ved at den fjerner uønsket slit og svette, men samtidig gir en tilstrekkelig mengde trim. Miljøvennlighet er ikke en viktig drivende årsak bak verken anskaffelse eller bruk, da forventningen om komfort og en lettvint hverdag i dagens komfortsamfunn veier tyngre. Likevel inngår miljøvennlighet som en del av deres egen selvforståelse. Elsykkel ser også ut til å utfordre den etablerte holdningen knyttet til sykkelen i Norge: sykling ”skal” innebære trening og egen muskelbruk, og noen folk har reagert på dette ved å fleipe med det og kalle praksisen for juks.
展开▼
