Evaluering av tilskuddsordning for helse- og rehabiliteringstjenester : delrapport 3

摘要

Hensikten med tilskuddsordningen for helse- og rehabiliteringstjenester (Raskere tilbake), er å bidra til at personer som mottar sykepenger, skal komme raskere tilbake i arbeid enn de ellers ville gjort. Tilskuddsordningen ble innført i 2007, og i denne rapporten redegjøres det for resultatene fra evalueringen av ordningen. Evalueringen er kun basert på aktivitetstall for 2008. I 2008 var det 22909 personer som mottok behandling gjennom Raskere tilbake tiltak i regi av spesialisthelsetjenesten, og 4060 personer deltok på tiltak i regi av NAV. Det ble samlet brukt 758 millioner kroner på Raskere tilbake i 2008. Vi finner signifikante tiltakseffekter for kirurgisk og medisinsk behandling analysert samlet. De som har deltatt på Raskere tilbake tiltak har i gjennomsnitt 4,3 dager kortere sykepengeperioder sammenliknet med personer som mottar slik behandling gjennom det ordinære behandlingstilbudet ved sykehusene. Effekten er særlig sterk for kirurgi når gruppene av pasienter analyseres hver for seg. Mens medisinske pasienter som har deltatt på Raskere tilbake ikke har signifikant kortere sykefravær enn sammenlikningsgruppen, så reduseres sykefraværet med rundt 14 dager for kirurgiske Raskere tilbake pasienter sammenliknet med de som mottar kirurgisk behandling gjennom det ordinære tilbudet. Drivkraften bak resultatene er imidlertid ikke at behandlingen i seg selv reduserer sykefraværet, men at Raskere tilbake bidrar til å redusere ventetidene på behandlingen. Vi ser med andre ord en klar kapasitetseffekt, i tråd med det Sykefraværsutvalget forventet av satsingen. Ventetidene reduseres med rundt 18 dager når vi ser medisinsk og kirurgisk behandling under ett. Det er altså ingen dag-for-dag sammenheng mellom reduserte ventetider og reduksjon i sykefraværet. Vi mener at det også er rimelig å hevde en sykefraværsreduserende effekt for de som mottok kirurgisk behandling hos private leverandører, mens vi ikke kan konkludere det samme for tilbudet innen psykiatri og arbeidsrettet rehabilitering i regi av de regionale helseforetakene. I sistnevnte analyser er imidlertid utvalget lite og analyseresultatene usikre. Når det gjelder NAV- tiltakene, så har vi ikke kunnet gjennomføre tilfredsstillende analyser med det foreliggende datamaterialet. Det synes som om vi ikke har maktet å kontrollere for at tiltaksgruppen skiller seg vesentlig fra kontrollgruppen. Dette betyr at man må være åpen for at midlene som NAV disponerer kan ha hatt en sykefraværsreduserende effekt for de som har deltatt. Våre beregninger tyder på at Raskere tilbake samlet sett trolig ikke er en suksess i samfunnsøkonomisk forstand, fordi reduksjonen i sykefraværet er for liten. Ordningen er imidlertid meget kompleks og består av mange ulike typer tilbud. Dette, sammen med den nevnte usikkerheten knyttet til analyseresultater, tilsier at en må være åpen for at deler av ordningen kan ha samfunnsøkonomiske gunstige effekter. Ordningen har uansett bidratt til at grupper av sykmeldte har kommet betydelig raskere til behandling, dvs. at ventetiden har blitt redusert sammenliknet med de som venter på ordinær behandling. Dette har skjedd uten at ventetidene har gått opp for sistnevnte grupper av pasienter.