Hovedbudskapet i denne rapporten er at den norske instituttsektoren ser ut til å fungere noenlunde bra både faglig, økonomisk og organisatorisk. Samtidig er sektoren svært heterogen i seg selv med store variasjoner i størrelse, finansiering og en rekke andre forhold. Denne heterogeniteten får flere kompliserende dimensjoner når vi inkluderer hvordan universiteter og høgskoler (UoH) forholder seg til institutter i sin randsone, og hvordan departementer styrer forskningsbehov på sine områder. Slik styring og randsoneproblematikk er også preget av mangfoldige løsninger tilpasset lokale og historiske forhold.
展开▼