Et nytt språk for 'frelse'? : en analyse av frelsesforståelsen hos fem norske sjelesørgere

摘要

Frelse er et stort og sentralt tema, og det gir derfor mulighet for uttallige vinklinger og problemstillinger. Jeg kunne skrevet en ren systematisk-teologisk avhandling om hvordan vi skal forstå frelse eller jeg kunne belyst tema ved å ta for meg frelse i et kirkehistorisk perspektiv. Jeg har valgt en praktisk-teologisk vinkling fordi jeg ønsket å skrive en avhandling som i stor grad var i kontakt med den virkeligheten jeg selv skal ut i som prest. Grunnleggeren av Pastoral Klinisk Utdanning, Anton Boisen, ville at studentene han veiledet skulle lese menneskene de møtte som ”living human documents”. Gjennom å gjøre dette ville de bli utfordret teologisk og Boisen mente dette var et helt nødvendig supplement til bøkene. Mens jeg tok PKU/Student fikk jeg muligheten til å lære av mange slike ”living human documents”, og jeg la samtidig merke til hvordan prester som har jobbet mye med samtale stadig blir utfordret i sin teologi og må tenke videre. Å trekke inn teologisk refleksjon som er gjort i møte med de levende menneskelige dokumentene, ikke bare i møte med skrevne dokumenter og bøker ble viktig for meg. Å bruke presters erfaring ble derfor et sterkt ønske. Et sted der prester virkelig får prøvd ut sin formidling av frelse er i sjelesorgrommet. Ansikt til ansikt med den andre gis det mulighet til dialog. Kroppsspråk og ord gir respons på det som blir sagt og gjort. I samtalen avdekkes raskere det som ikke oppleves som relevant eller meningsfullt. I den sjelesørgeriske samtalen skal menneskets erfaringer tas på alvor. Jeg ønsket å bringe inn prester med god kjennskap til dette rommet. Jeg valgte derfor intervju som metode. Mitt grep på arbeidet med frelse kan derfor uttrykkes i denne problemstillingen: Hvordan blir frelse forstått hos sjelesørgere i dag? Og hvordan møter de denne tematikken i sjelesørgerisk praksis?