Tilstedeværelse - en balansekunst : Sykepleiernes opplevelser og erfaringer med tilstedeværelse som nærværenhet i møte med pasientene

摘要

Hensikt: Å bidra til en utvidet forståelse av tilstedeværelse som nærværenhet og hvordan sykepleierne opplever og erfarer tilstedeværelsen i møte med pasientene. Bakgrunn: Tilstedeværelse er et sentralt fenomen i psykisk helsevern, som det imidlertid finnes lite forskning om. Tilstedeværelse er en forutsetning for profesjonell omsorg og dens kvalitet, men er likevel ofte bare implisitt i den faglige forståelsen og i den praktiske utøvelsen. Metode: Tre fokusgruppeintervjuer inspirert av flerstegsfokusgruppeintervju med sykepleiere som arbeidet på psykiatriske rehabiliteringsavdelinger ved et Distriktspsykiatrisk Senter i perioden februar - april 2009. Hermeneutisk-fenomenologisk metode presenteres i den teoretiske delen av studien, og anvendes i den empiriske delen. Funn: Studien bekrefter at tilstedeværelse som nærværenhet er viktig ved å gi sykepleierne mulighet til å sette seg inn i pasientens perspektiv, skape tillit og øke evnen til å være fleksibel i relasjon til pasienten. Sykepleierne beskrev utfordringer og faglige dilemmaer knyttet til avhengighet versus trygghet, premisser for samarbeid og fastlåste situasjoner. De beskrev ulike typer tilstedeværelse med forskjellige krav til rolleutforming, og la vekt på erfaring og balanse mellom å være medmenneske og fagperson i miljøterapien.6Konklusjon: Tilstedeværelsens viktigste forutsetninger og dilemmaer berører utfordringen i psykisk helsevern i forhold til økt brukermedvirkning og samarbeid bygget både på pasientenes erfaringskunnskap og sykepleiernes fagkunnskap. Dette forutsetter utvidet forståelse av tilstedeværelsens betydning i rammen av en faglig begrunnet miljøterapi, og en avdelingskultur der sykepleierne kan utvikle sine evner til selvrefleksjon, selvavgrensning og trygghet i forhold til å skifte mellom ulike roller i møte med pasientene.