En analyse av rentesammenhenger; styringsrente, pengemarkedsrente og bankenes utlånsrente : Er sammenhengene stabil over tid, eller kan det identifiseres brudd?

摘要

Rentesammenhenger vekker stor interesse hos både husholdninger og profesjonelle aktører irentemarkedene. I denne analysen har jeg ved å bruke en Bai-Perron analyse for strukturellebrudd studert flere sentrale rentesammenhenger som inkluderer styringsrente,pengemarkedsrente og bankrenter. Fordelen med en Bai-Perron analyse er at en kanidentifisere flere strukturelle brudd på ukjente tidspunkt. Analysen fokuserer på observerterenter fra 1990 til og med 2011 og baseres på enkle regresjonsforhold. Det identifiseresbrudd i alle rentesammenhengene, som tilsier at rentesammenhengene ikke har vært stabilsiden 90-tallet. Bruddene forklares ut i fra sentrale hendelser og blant annet endringer ipengepolitikk og markedsforhold den aktuelle perioden, det er imidlertid verdt og merke segat renteendringer i seg selv ikke forårsaker brudd i rentesammenhenger. Det er tilsynelatendeendringer i pengepolitikk som forårsaker de fleste identifiserte bruddene irentesammenhengene. På relativt kort tid i løpet av 90-tallet har pengepolitikken gått frafastkursregime til flytekursregime og videre over i inflasjonsstyring, og det er naturlig atslike endringer forårsaker brudd i rentesammenhengene. Etter innføring av inflasjonsstyringser det ut til at rentesammenhengene er mer stabile og en kan observere et mer paralleltforløp mellom alle renteseriene. Ikke alle brudd kan forklares med like stor robusthet, ogderfor må noen tolkninger for enkelte brudd, spesielt i rentesammenhenger som inkludererbankrenter; utlånsrente og innskuddsrente tolkes med varsomhet. Siden denne analysen erbasert på enkle regresjonssammenhenger er det nærliggende å anta at en mer omfattendeanalyse kan gi andre resultater, likevel vil denne analysen kunne kaste lys over årsaker til atbrudd i rentesammenhenger observeres og danne grunnlag for dypere analyse.