Bør vi implementere observasjon som metode i barnevernfaglig arbeid?: En studie av seks kommunale barnevernsarbeideres tanker og holdninger rundt deres arbeidshverdag og bruk av metodisk arbeid.

摘要

Den kommunale barneverntjenesten mottar mye kritikk for å ha grepet for hardt inn i familier,og for å ha grepet for sent inn i familier. Antall meldinger til barneverntjenestene øker fra årtil år, ressursene som tilføres øker ikke i samme tempo. Øyvind Kvello utga i 2007 boken”Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling”. I denne boken la han frem etobservasjonsverktøy, en egen metode for saksbehandlere i barneverntjenesten. Med detteverktøyet kunne ansatte selv arbeide metodisk igjennom systematisk observasjon av barnet isine naturlige omgivelser og relasjoner. Målet var et mer faglig grunnet arbeid og en merspisset og korrekt konklusjon for det enkelte barn, som igjen kunne medføre et mer effektivtbarnevern. Mine egne erfaringer fra kommunalt barnevernsarbeid, samt samtaler med andreinnenfor feltet, ga meg inntrykket av at metoden enda ikke var godt implementert ibarneverntjenestene, tross stor satsning over det ganske land.I dette studiet utføres seks kvalitative dybdeintervjuer med saksbehandlere ibarneverntjenesten, informantene representerer fire ulike kommuner i Norge. I gjennompresentasjonen av funnene i kapittel 4 får vi høre om saksbehandlere med ulike tanker, ogmed stor fagkompetanse. Vi får innblikk i en utfordrende arbeidshverdag, og prioriteringersom må gjøres. Tross ulik fagkompetanse og ulike metodiske kunnskaper, viser det seg atpraksisen informantene utfører er nokså lik. Igjennom fenomenologisk-hermeneutisk analyse ser vi at gjennomført bruk av metode, imajoriteten av saker, er nærmest ikke-eksisterende. Vi får innblikk i en rekke utfordringer, oginnrømmelser i forhold til arbeidshverdagen. Tross lovhjemmel om at barn skal høres, er detsvært varierende i hvor stor grad det gjøres, og i noen tilfeller om det gjøres. Om observasjon som metode bør benyttes i barneverntjenesten, gis det ikke noe entydig svarpå. Informantene er opptatt av å se barna, men gjør det ikke i det omfang en slik metodekrever. Oppgaven konkluderes med å stille en rekke nye spørsmål, blant annet om det kan laseg gjøre å implementere metode i det hele tatt og eventuelt hvordan.